Hei gode mennesker på Kvinneguiden. Nå. Har jeg forsiktig sagt en utfordring, som jeg håper noen her kan gi meg innspill på.
Skal prøve å fatte meg i korthet.
Dama og jeg har vært sammen i tre år. I disse årene var det aldri noen hemmelighet at jeg fantaserte om trekant med henne og en ekstra dame. Hun lo det bort, og det var ikke sånn at jeg presset. Det er jeg ganske sikker på i hvert fall, hun er ikke veldig til å snakke seriøst om seksuelle temaer, selv om hun er ganske frigjort i praksis. En fuktig kveld utpå nyåret sa hun helt plutselig at hun ville gi meg denne opplevelsen, HVIS vi også kunne ha trekant med en ekstra mann. Dagen etter trodde jeg det bare var fyllerør - det var ganske sær stemning den kvelden. Men da hun ikke trakk tilbake tilbudet ble det liksom ikke til at jeg diskuterte noe særlig. Jeg vet ikke, var vel redd for å ødelegge den eventyrlystne stemninga ved å bli forretningsmessig. Gjøre det virkelig for tidlig. Vet ikke om jeg fortrengte betingelsen hennes eller om jeg genuint tok det for spøk - hun hadde jo aldri gitt uttrykk for at trekant i noen variant var hennes 'greie'.
Uansett. Nå har jeg fått trekanten min. Top notch, over all forventning, Peppes med skinke og parmesan er uglespy i forhold.
Det tok ikke en uke før hun begynte å nevne på 'avtalen'...
...og begynte å surfe på Gaysir igjen. Har også fått inntrykk av at det ikke bare er det med oppmerksomhet fra to menn som er greia for henne. Hun har blant annet sagt at det er vanligere enn folk tror at kvinner tenner på å se menn ha sex.
Her merker jeg at jeg begynner å bli disorganisert. Nesten så bevisstheten går i statisk bare jeg nærmer meg forestillingsbildet. Det mye annet trist grums som virvles opp av dette også.
Det verste er kanskje følelsen jeg innimellom kan få av at det hele var en test eller et pek fra begynnelsen. At hun kanskje ble såret av trekantsnakket mitt. Eller at jeg bare ble en neandertaler for henne. Tenk om hun har gått rundt med bitre og foraktfulle følelser i lang tid. Vil slå opp på en ondskapsfull måte. Men hun er jo ikke sånn! Bare real og tøff! Det er så forferdelig vanskelig å snakke om. Det er så vanskelig å snakke og tenke i denne tilstanden. Da er det også veldig vanskelig å forklare at jeg ikke bevisst forledet henne fordi jeg ikke bryr meg og respekterer. Hun har også hintet om at det er min skyld at jeg ikke visste om fantasiene hennes. At det har vært noe med kommunikasjonen vår. Jeg blir spak og forvirret av det hele.
Kanskje jeg bare kan si at jeg stiller opp men at hun får ordne alt. Ikke aktivt delta i min egen fornedrelse, tenke happy thoughts om gud og fedreland når den tid kommer. Men da kan jeg jo risikere å få John Fredriksen også...
Anonymkode: 7596a...ff2