Er hodestups forelska i den nye kjæresten min. Vi har kjent hverandre ganske lenge, ble offisielt kjærester for noen uker siden.
Vi har derimot ikke hatt sex riktig enda.. Jeg er ikke jomfru og syns sex er veldig intimt og noe jeg kun deler med spesielle mennesker i livet mitt.. Har ikke allverdens erfaring men det er ikke det det står på, problemet er at jeg har en personlighetsforstyrrelse. Jeg får veldig god behandling for det og jeg fungerer normalt i hverdagen. Kjæresten min vet om diagnosen og er veldig interessert i å vite mer og vil gjerne at jeg prater om det, men jeg har ikke helt klart å åpne meg enda. Jeg har heller ikke fortalt han at jeg har drevet aktivt med selvskading i mange år. Jeg har derimot vært skadefri i 2(!!!) år. Problemet er arrene, som er veldig tydelige og ganske stygge. Det ser ut som jeg har gått løs med ei kjøttkniv på lårene mine, det er ikke overdrivelse. Det kjennes ganske godt og jeg har dermed ikke latt han beføle lårene mine heller når jeg har brukt tykke tights eller skinny jeans da det lett kan kjennes gjennom stoffet. Heldigvis kan det ikke sees siden stoffet ikke er gjennomsiktig og arrene ikke er så dype at tightsen former seg etter dem.. De er forferdelig stygge..
Hvordan skal jeg legge frem dette til han? Du som er mann, hvordan ville du foretrukket at dama di fortalte deg om dette? Jeg føler meg ganske dårlig som enda ikke har fortalt han om det.. Jeg prøver gradvis å åpne meg for han og det går bra.. Han er en veldig forståelsesfull og snill mann. Det er borderline personlighetsforstyrrelse jeg har og etter jeg fortalte han det første gangen googlet han seg ihjel nesten om diagnosen, stilte meg masse spørsmål, var tydelig interessert i å vite. Ville hjelpe meg, men er ikke så mye å hjelpe meg med nå da jeg som sagt er mer stabil, har gode rutiner, har vært skadefri lenge osv. Det går liksom bra men jeg har jo mine knekker en gang i blant også.. Får hjelp i terapi, går på medisiner, har ikkes prukket på selvskadingen, har ikke hyppige og ødeleggende raserianfall og jeg er faktisk ganske stabil.. 
Merker bare det blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag som går, dette med at jeg skal fortelle han om selvskadingen. For det er så skamfullt og jeg er så lei meg for at jeg ikke har fortalt om det enda. Jeg vil jo virkelig ha sex med han og han vil med meg også naturligvis, men han forstår at jeg vil vente og har vært veldig tålmodig men vi begge er nok ganske utålmodige nå.. Det var nummeret før nå tidligere i kveld men jeg klarte ikke. Jeg må jo fortelle han om arrene. Han har naturligvis spurt om jeg har drevet med det men jeg har sagt jeg har bare drevet litt med det, på lårene og at jeg ikke var klar for å vise dem enda.. Dette er en stund siden. Så jeg har jo løyet litt også, fordet er jo ikke "litt", det er MYE... 
Anonymkode: f284b...155