Hei folkens,
jeg ønsker å ta opp en diskusjon om utroskap. Jeg blir mer og mer usikker på hva jeg skal ligge i dette uttrykket, og ønsker å se hva dere tenker om det.
Wikipedia definerer utroskap som brudd på ekteskapsløfter, og er videreført til å gjelde brudd på forlovelse, samboerskap og kjærlighetsforhold generelt. Det dreier seg da i hovedsak om sex med andre enn partneren i stor grad, mens det i ekteskap gjelder brudd på alle lovnader en har gitt ektefellen.
Jeg er absolutt enig i at sex med andre enn partneren skal regnes som utroskap (i stor grad). Jeg vil også trekke inn en stor grad av "spesifikk flørting" og kyssing. Dette er ting jeg har lært å se på som utroskap og som er innprintet i bevisstheten min.
Men så kommer det som får meg til å se litt anderledes på hele problematikken. Jeg har sett mange her på KG, og da spesielt menn (noen kvinner) som sliter med sexlivet i forholdet. Dette skyldes fordi mannen ønsker mer sex enn hva partneren ønsker. Mennene her begjærer kvinnen "i sitt liv" så mye mye mer enn begjæret kvinnen har for mannen i disse tilfellene (som sagt, det gjelder også andre veien).
Vi har lært at man ikke kan forlange/forvente sex fra/med partneren sin. Man har også et typisk syn om at par i starten av forholdet har masse sex, og at dette typisk minker med tiden. Dette skal man liksom akseptere fordi vi alle bestemmer over vår egen kropp og sjel, og kan derfor ikke tvinge sin partner til å gjøre ting hun/han ikke har lyst til. Det handler liksom om å respektere partneren. I et slikt forhold blir dette en enveis respekt. Personen som ønsker å ha "uendelig" mye sex med kjæresten blir neglisjert, men er også personen som må utvise respekt for partneren som ikke ønsker.
At man går fra et forhold med masse sex til forhold med sex 1-2 ganger i mnd skal liksom være normalt? Hvorfor er det så mange personer som klager på denne voldsomme nedgangen da? Det må jo bety at den ene i forholdet mister gløden, som den andre har opprettholdt....
Tipset som alltid gis personer i slike forhold er ofte å gjøre det slutt. Men det er ikke alltid så enkelt, og man skal ikke undervurdere kjærlighetens kraft.
Min påstand er: Det er like mye utroskap å hindre/nekte/la være å ha sex med sin partner, neglisjere sin partner sexualitet og behov, som det er å ha sex med andre enn partneren sin.
Det er enhver sitt ansvar å være bevisst sin partner og hans/hennes behov, enhver sitt ansvar å jobbe for et godt samliv og sexliv. Om man er seg bevisst om slike fohold i forholdet, så vet man også hvorfor samlivet er dårlig (om det er dårlig) og sexlivet dårlig (om det er dårlig). Det kan skyldes at den ene parten i forholdet har dårlig selvbilde, mye stress, lite energi, føle press, m.m. Om man da vet hva som skyldes det dårlige sexlivet, men velger å la være å gjøre noe med det - så vil jeg våge å påstå at dette er direkte utroskap mot partneren sin.
I slike tilfeller vil jeg kunne forstå, akseptere og til og med motivere disse mennene/kvinnene som så frustrert skriver her på KG om deres ulykkelige sexliv, til å gå ut og har sex med andre. Det handler ikke om kjærlighet i slike utflukter. Kjærligheten ligger hos en partner som ikke klarer/orker/tørr å oppfylle partnerens behov - men forventer at hennes/hans egne behov blir dekket og respektert. Da må man desverre søke andre steder for å få dekket sine behov for å kunne bli lykkelig. Og i et hvert fruktbart forhold ønsker begge parter at partneren sin er lykkelig.
Anonymous poster hash: d9aed...138