Hei! Da jeg var 17-18 år gikk jeg gjennom en fase i livet hvor jeg var veldig naiv i forhold til menn, og ikke hadde all verden med selvrespekt. Det er noe jeg skjemmes veldig over i dag, og det er særlig en episode som gjør direkte vondt å tenke på, selv om det er noen år siden nå. Det var like vondt å tenke på den gangen, også. Jeg lurer derfor bare på om det er flere som har opplevd noe av det samme, og hva dere tenker om det i ettertid?
Vi hadde en avslutningsfest da vi var ferdig med videregående, og man kan trygt si at jeg var ganske full. Det var sent på en ukedag, og den siste bussen hadde gått, og jeg hadde heller ikke råd til å betale for en taxi. Det endte med at jeg var dum nok til å takke ja til å sitte på med en jeg hadde snakket litt med over nettet, men ikke hadde møtt i virkeligheten. Da jeg satte meg inn i bilen hans, var det første jeg tenkte at han ikke så ut som han gjorde på bildene sine i det hele tatt, men at det ikke spilte noen rolle siden han bare skulle kjøre meg hjem. Vi hadde hatt en litt flørtende tone da vi chattet, men i mine øyne var det bare for gøy, og tenkte ikke noe mer over det. Jeg sa hvor jeg bodde, og startet en samtale med en vennskapelig tone. Jeg begynte å lure litt på hva han dreiv med da han begynte å kjøre en helt annen retning enn hvor jeg sa at jeg bodde, og stoppet på en rasteplass midt i bymarka, med ingen andre rundt. Han begynte å beføle meg og kysse på meg, og jeg husker at jeg var livredd. Jeg var 18 år, trøtt og sørpe full i en bil med en klinkende edru 25-åring alene i skogen. Hvordan skulle jeg komme meg hjem hvis jeg sa nei? Det var jo kjempekaldt ute, og jeg hadde ikke mer strøm igjen på mobilen. Kom han til å bli sint hvis jeg sa nei? Kom han til å høre på meg? Jeg hadde også så dårlig selvtillit, og så lave tanker om meg selv at jeg egentlig lot han holde litt på likevel. Jeg hadde blitt såret så mange ganger at jeg egentlig så på meg selv som en tømmestasjon. Jeg hatet det. Jeg ville hjem, jeg ville bare at han skulle bli ferdig med det slik at jeg kunne legge meg, blokkere han på facebook og glemme det. Han kom aldri, og det hele varte i to-tre timer. Han foreslo 69, og jeg ble liggende med to hårete baller i kjeften alt for lenge. Jeg hatet det. Jeg hatet meg selv for at jeg tillot det å skje. Jeg var sliten, og ville hjem. I tillegg følte jeg meg som en bruk- og kast-leke, og at dette på en måte var mitt kall i livet. Jeg følte ikke at å si nei var et alternativ. Det er vel det jeg angrer mest på i ettertid, at jeg ikke bare sa nei. Ettersom timene gikk ble jeg mer sliten, og mer edru. Jeg har aldri følt meg så tom før, som jeg gjorde da. I mine øyne var jeg en ekkel liten hore. Hadde han bare sett det, sett meg litt inn i øynene, så hadde han sett at jeg absolutt ikke ville mer, men at jeg var for feig til å be han slutte.
Dagen etterpå var jeg et vrak. Jeg gråt, og unngikk alle meldingene hans. Jeg synes det er urettferdig ovenfor han å klandre han for noe. Jeg sa jo ikke nei. Jeg prøvde til og med å late som om jeg likte det. Samtidig følte jeg at han utnyttet situasjonen veldig. Jeg kunne såvidt gå, da han hentet meg, snakket ikke klart og var tydelig beruset. Han var jo også eldre, og mer moden. Den dag i dag har jeg en snill og god kjæreste som jeg elsker, men er livredd for at han skal finne ut om episoden her og miste respekten for meg, som jeg mistet respekten ovenfor meg selv. Jeg føler meg så sinnsykt skitten, selv om det er noen år siden nå.
Anonymkode: d347e...9b4