Ja, jeg er syk. Ja, jeg går i terapi. Nei, jeg lider ikke av vrangforestillinger. Ja, jeg prøver å endre holdningene mine. Ja, jeg vet at her er mange troll på forumet men jeg ser forskjell på et troll og noen som er ærlig og genuine i svarene sine.
Greia er at jeg har slitt med et stort selvhat som har gått på bekostning av min hverdag i en del år. Selvhatet har jeg slitt med siden jeg var barn, men det har ikke ødelagt for meg i stor grad før i slutten av tenårene. Slutta på skolen, slutta i daværende jobb, isolerte meg og turte ikke bevege meg utfor døra. Etterhvert innså jeg at jeg trengte hjelp og fikk skaffet meg psykolog. Etterhvert greide jeg å bryte isolasjonen og komme meg på butikken iallefall (moren min brukte å handle til meg), og nå i dag er jeg tilbake på skolebenken og jeg er i jobb også. Det går greit. Jeg har ikke lært å elske meg selv, liker ikke meg selv i det hele tatt egentlig, men har vell på en måte akseptert meg selv for den jeg er.
Så har det seg slik at jeg er bombesikker på at en eventuell partner ikke vil akseptere meg og like meg for den jeg er. Jeg er så sikker i min sak at det er ingen vits i å prøve å overtale meg eller få meg til å innse at det bare er tull. Ting som "der er noen for alle" og "en som elsker deg vil elske kroppen din også" er bullshit syns jeg. Jeg kan sitte i timevis å se på pene kvinner og kroppene deres, misunne dem og tenke at jeg skulle ønske jeg så slik ut. At jeg får ikke type før jeg ser sånn ut. Men det er dessverre umulig ettersom jeg for det første har litt mer kroppshår enn normalt og jeg har også pupper som er middels store og henger som følge av vektnedgang og tyngdekraften. Og det er jo ærlig talt ingen menn som liker at dama har ekstra kroppshår og stygge pupper. Det er umulig at jeg kan tennes på. Det er irrelevant at der finnes menn som liker at dama er dekket i svarte hår, det er ikke like normalt å like det som å like glattbarbert og myk hud all over the place. Skal jaggu godt gjøres at JEG skal finne en som liker det. Der er ting og tang med kroppen min som rett og slett ikke er pent, og dessverre er det ting jeg ikke kan gjøre noe med. Eller jo, jeg kan jo vokse hele kroppen min resten av livet på salong og til slutt se ut som en apekatt om jeg dropper å vokse meg på noen uker. Laser, elektrolyse og alt det der går ikke da huden min er veldig blek og hårene er dessverre ikke er tykke nok, men mørke nok. Har allerede vært i kontakt med noen som har greie på det der.
Selvfølgelig er jeg også en håpløs romantisk drittunge og drømmer om den store kjærligheten. Sliter på en måte med kjærlighetssorg for tiden fordi jeg har liksom innsett at jeg blir alene om jeg ikke fikser utseendet mitt. Det jeg må gjøre er:
- Operere puppene (brystløft + silikon, de blir for små med bare brystløft)
- Operere nesa (den må bli smalere)
- Fylle inn leppene
- Vokse hele kroppen, som i lengden blir veldig dyrt og ydmykende ikke minst
Men jeg vil ikke gjøre dette for å bli fornøyd med meg selv, for jeg er egentlig helt ok med hvem jeg er og hvordan jeg ser ut. Er kun jeg som ser meg naken, jeg kler meg i de klærne jeg føler meg bra i og jeg er liksom slik jeg vil være. Men skal jeg ha kjæreste så kan jeg ikke se sånn ut. Holdt på med en fyr for ikke så lenge siden, men etter de første gangene vi kysset så måtte jeg avbryte det. Jeg følte han var for bra for meg og jeg syns ikke han fortjente meg, jeg var for dårlig for han. Det gjelder egentlig alle menn men jeg har ikke holdt ordentlig på med noen på en del år. Jeg syns også synd i han fordi han måtte være veldig desperat som gikk etter meg, med tanke på hvor stygg jeg er. Det måtte jo være utrolig flaut for han og tenk så ydmykende det ville være for han å vise meg frem til foreldrene sine, kompisene sine osv. Jeg ble fysisk dårlig og uvel av det og jeg får hodeverk bare jeg tenker på det.
Jeg har vært i ett forhold som varte i 2 år, og jeg var helt sikker på at han fantaserte om andre kvinner i senga og så på porno hele tiden, noe jeg vet med sikkerhet at han ofte gjorde. Han var oppslukt i alle slags mulige damer og jeg sammenlignet meg konstant med jentene han så på bilder av. Alt dette selvhatet kommer fra mobbing i ung alder, om noen skulle være interessert i å vite hvor det kommer fra. Også ble jeg litt mindfucked i det ene forholdet jeg var i, for det med at han så på jenter hele tiden var et ganske stort problem for meg. Men jeg sa det aldri til han for jeg visste jo at menn ser på kvinner hele tiden..
Så nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har leilighet, snart ferdigutdannet (har jobb som ufaglært på siden), bil. Jeg er på en måte etablert. Venner har jeg ikke men det har jeg lært meg å leve uten, jeg kan bli forferdelig ensom på lørdagskvelder, i kveld har det vært veldig tungt men det går seg til. Nå må jeg bare prøve å kutte ut drømmene om en kjæreste, eller å samle opp mot til å begynne å operere meg. Jeg sitter på en ganske stor arv, så jeg har penger til det. Men så var det å tørre å gjøre dette.. Jeg tenker at om jeg bare fikser på de tingene som plager meg ekstra mye og som jeg faktisk kan fikse på, så kan jeg se bra nok ut for en mann og kanskje han kan bli forelsket i meg da også. Jeg blir irritert når det blir påpekt at personlighet teller mest, men det har jo ingenting å si hvor omsorgsfull jeg er eller hvor morsom jeg er når man skal ha sex? Ser kroppen min grusom ut så må det jo være grusomt å ha sex med meg.
Jeg forstår om dette kan virke irrasjonelt, men prøv å se det fra mitt synspunkt. Det er ikke enkelt å være stygg, ha stygge pupper når normen er å ha små, faste pupper. Det er helt forferdelig faktisk og jeg tenkte egentlig nå mens jeg skrev dette at det beste er å holde seg singel. Jeg vil ikke bli såret igjen og jeg vil ikke få en type til som bare sitter å glor på andre jenter fordi jeg er ikke fin nok. Det stikker i brystet bare jeg tenker på det og hodepinen kommer snikende fordi jeg er så lei meg for det. Jeg har mye å gi av personligheten min men det blir drukna i alt disse kompleksene som jeg muligens aldri får orden på. Er under utredning for personlighetsforstyrrelser for øyeblikket, så blir lite kult å ha en sånn diagnose også. Enda mer turn-off. Og beklager om jeg fremstiller meg selv som et offer, for det er ikke meningen. Jeg er bare innforstått med hvor fryktelig jeg ser ut og at jeg må fikse på utseendet om jeg skal ha noen sjanse. Jeg gråter ikke lenger pga speilbildet mitt og kroppen min liksom.
Men hvordan slår jeg ifra meg drømmer om den store kjærligheten? Jeg er vanligvis en realist men er kanskje for optimistisk på dette punktet? Jeg vil ikke tvinge en stakkars fyr til å være kjæresten min og jeg vil ikke at en mann skal late som om han like meg for den jeg er når han egentlig ikke gjør det. Vil ikke at en mann skal ha sex med meg bare for å tømme seg og fantasere om andre. Men jeg er vell kravstor.
Anonymkode: 8ed88...f6e